Amalie_Skram

På St Jørgen På St Jørgen er en direkte fortsettelse av Professor Hieronimus, og er utgitt samme året, Denne romanen skildrer hennes opplevelse av å være en frisk kvinne på et sinnssykehus. Hun beskriver også i stor grad pasientene hun møter, og deres situasjon. Romanen begynner med Else sin vei mot sinnssykehuset. Hun blir ført av en vennlig gammel kone, som lik som de fleste ikke anser Else som sinnssyk. Else kvir seg av tanken om at overlegen på St Jørgen skal være som Hieronimus, og lurer på om hun skal havne i en celle igjen. Men konen forsikrer henne om at overlegen er ytterst elskverdig, og i en celle havner hun ikke. Fremme ved St Jørgen møter hun sin overlege, og stemningen mellom dem er lett og humoristisk. Else uttrykker sitt sinne ovenfor Hieronimus, men overlegen er ikke så interessert i å snakke om ham. Han viser værelset hennes i stedet for, som er et smalt og lite luksuriøst rom, men heldigvis ikke en celle. Spiserommet og dagligstuen er også bedre enn forventet, men viktigst av alt føler hun en trygghet i sin nye overlege. Hennes møte med pasientene minner henne derimot om tilværelsen på 6 avdeling. Hun hører skrik og skrål i gangene, og søvnen uteblir. Fru Seneke er en gammel kone på 76 år. Ansiktet hennes vekker ingen sympati hos Else, og hun er bitter og sint på personale Else setter så høyt. For både sykepleierne og reservelegen er får Else en god tone med. Men besettelsen av Hieronimus eier ingen grenser, og hun snakker om ham hver gang muligheten byr seg. Om natten hører hun Fru Hall synge vuggesanger i akkompagnement med fru Hendersons skriking, og tankene går til sønnen Tage. Hun er svært urolig, og har samtidig smerter i sin tann, da hun ikke fikk oppsøke tannlege hos kjære Hieronimus. En følelse av håpløshet og redsel slår henne. Dagen etter møter hun en ung pike, frk Thomsen, som så gjerne vil gå en tur med henne. Også frk Thomsen bærer nag til overlegen og sykepleierne. Hun er blant annet overbevist om at de stjeler fra henne, og holder ved sin tro når Else prøver å motbevise dette. Lik som de andre pasientene ber hun Else om å ikke fortelle at de hadde snakket sammen. Else merker etterhvert hvor knyttet pasientene er til hverandre, de har jo bare hverandre. Fru hall er enda en pasient Else blir kjent med. Hun kan heller ikke tåle å se personalet, og hyler og smeller på engelsk. En pasient som virkelig vekker Elses interesse er fru Henderson, som isolerer seg på sitt værelse. Hun marsjerer frem og tilbake på rommet sitt og har noe barnesørgmodig i blikket hennes som Else blir fascinert av. Elses nye bekjentskap letter den ensformige tilværelsen og reglene er langt mer tøyelig enn på 6 avdeling. Her får hun trekke frisk luft, møte sin sønn om hun vil, men hun maser stadig på personalet om å reise hjem. Men de vil ikke gi henne et svar på dette, og den skrekkelige følelsen av å sitte inne på ubestemt tid gjør henne deprimert. Hun spør stadig overlegen om hun får reise og om han har noen grunn til å holde henne der, men det kan ikke han gi et skikkelig svar på. Etter mye mas gir overlegen litt etter litt etter for Elses krav, og samtykker i at hun får reise hjem igjen etter bare 14 dager. Dagen for Elses hjemreise er en gledens dag. Befrielsen er en enorm lettelse, og hun ser optimistisk på fremtiden. Hun har nemlig ikke glemt Professor Hieronimus.